Hardt arbeid, tøffe klimatiske forhold, dårlig sikkerhet og motvilje mot å tjene tyskerne førte til at mange ble tvunget til å rømme. Bare enkeltpersoner ble løslatt lovlig, spesielt ved avskjedigelse av alvorlige helsemessige årsaker. Flere dusin utnyttet ferien til å flykte. Ferien fikk de etter et halvt års arbeid.

En annen måte å forlate jobben var å flykte direkte gjennom Norge. De tvangsutplasserte kunne stole på aktiv hjelp fra den norske befolkningen som ikke lenger kunne gi dem ly. Den relativt tette grensen til det nøytrale Sverige ble imidlertid en stor attraksjon. Noen gikk fra svensk territorium fra et tog eller skip i et ubevoktet øyeblikk. De som fluktet ble transportert til nye jobber ved den norsk-finske grensen, men en slik mulighet oppsto for bare noen få individer. De fleste krysset grensen til fots, noe som var veldig risikabel. Tyskerne voktet den norsk-svenske grensen i hele dens lengde, og flyktningene ble truet med streng straff hvis de ble arrestert. Selv om det vanskelige terrenget gjorde det lettere å gjemme seg, satte marsjen, spesielt under vinterforhold, store fysiske krav til våghalsen, og noen ganger handlet det bokstavelig talt om livet.

Ikke alle rømninger var vellykkede. Noen flyktninger klarte ikke å krysse grensen, enten gikk de tom for energi eller de gikk seg vill. Hvis de var heldige, kom de tilbake, og tyskerne visste ikke hva de hadde tenkt. Noen ble imidlertid tatt til fange og deretter sendt til en disiplinærleir i Falstad for rømningsforsøket.

De første rømmingene til Sverige fant sted i 1942, men også året etter var rømmingene snarere unntak. De fleste vernepliktige bestemte seg for å flykte over grensen i 1944. Memoarer og dagbokoppføringer fra de vernepliktige viser at de etter en lang jobb var ikke i stand til å jobbe lenger, og i flukten søkte de en vei ut av et langt, stereotypt og hardt arbeid i forverrede forhold. Utvilsomt spilte imidlertid også den generelle internasjonale situasjonen en rolle, da det allerede var klart at Tyskland ville tape krigen.

Tvangsflyktninger flyktet vanligvis over landegrensene enkeltvis eller parvis. Imidlertid er også masseflukten til ti Funke & Co.-ansatte som ble utplassert i byggingen av jernbanen i Mo i Rana-området dokumentert. De deserterte 5. desember 1944 og rapporterte til de svenske myndighetene (av grunner som ennå ikke er kjent registrerte Todt-organisasjonen imidlertid ikke fluktdatoen før 26. mars 1945).

Filen til tsjekkiske arbeidere fra Todt-organisasjonen i Norge inneholder data om totalt 30 registrerte rømninger. Mange andre slike saker er dokumentert fra annet materiale. Vi har nå bekreftet at av alle tsjekkiske tvangsarbeidere i Norge, registrert i Todt-organisasjonens arkiv, flyktet 57 personer til Sverige.

Liste over tsjekkoslovakker som flyktet til Sverige:

Navnene uthevet i rødt har en gjennomklikking på den rømlingens historie.

Utarbeidet av dr. Zdenko Maršálek.